Økende bruk av IPTV-strømming

Et fenomen som stadig øker i popularitet er strømming av lineær-TV via IPTV-tjenester hvor innholdet er tilgjengeliggjort uten rettighetshavers samtykke. IPTV er en forkortelse av «Internet Protocol television», og betyr rett og slett TV over internett. Før ble det upresist brukt om TV via fiber, men de seneste årene har det blitt brukt som et begrep på strømming av TV over internett uten rettighetshavers samtykke.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på i hvilken grad privatpersoners IPTV-strømming uten rettighetshaveres samtykke er i strid med gjeldende lovgivning, hva konsekvensene av eventuelle lovbrudd er og hvilke muligheter for håndhevelse som finnes for rettighetshavere og politiet.

Slike IPTV-tjenester kan ved første øyekast fremstå som lovlige med profesjonelle nettsider, tilbud om abonnement via betaling og ulike kanalpakker, men skiller seg fra de lovlige TV-distributørenes tilbud ved å tilby tusenvis av kanaler fra alle verdens land til en brøkdel av prisene lovlige aktører kan tilby. Når man ikke betaler for varen man selger, er det selvsagt mulig.

Brukeren kan gjennom disse tjenestene se og strømme nesten hvilken som helst TV-kanal fra både nettleseren, mobilen og TV-en. Disse løsningene kan i det ytre minne om TV-distributørenes egne lovlige TV-tjenester. Tall fra 2023 viser at så mange som 255 000 norske husholdninger bruker ulovlig IPTV, noe som utgjør 11 % av alle husholdninger.^{(1)Ifølge tall fra Mediavision våren 2023: «Insight Nordic Piracy»} Dette skaper åpenbare utfordringer for norske TV-distributører og rettighetshavere og problemet er langt større i dag enn tidligere tiders piratdekodere og piratkort medførte.

I denne artikkelen skal vi se nærmere på i hvilken grad privatpersoners IPTV-strømming uten rettighetshaveres samtykke er i strid med gjeldende lovgivning, hva konsekvensene av eventuelle lovbrudd er og hvilke muligheter for håndhevelse som finnes for rettighetshavere og politiet.

Forbud mot strømming fra ulovlig kilde ble inntatt i åndsverkloven i 2018

TV-sendinger, og innhold som vises på TV, er som den klare hovedregel beskyttet som åndsverk i henhold til åndsverkloven (åvl.) § 2. Åndsverk­loven§ 3 oppstiller et forbud mot eksemplarfremstilling (kopiering) og tilgjengeliggjøring (deling) av åndsverk. Det vil si at det er forbudt å laste ned og forbudt å dele innhold fra TV-sendinger med andre, med mindre bruken omfattes av en av de snevre unntaksreglene i åvl. kapittel 3.

I 2018 ble det også lovfestet et forbud mot å konsumere, herunder strømme, innhold i enkelte tilfeller. Bakgrunnen for forbudet var at strømmetjenester for film der rettighetene ikke var klarert hadde blitt stadig mer populært, og lovgiver så et behov for å forby dette. Det tidligere fraværet av forbud hang delvis sammen med at det å beskytte den rene oppfattelsen av åndsverk (altså det å konsumere verket) historisk sett ikke har vært ansett beskyttelsesverdig, og i nyere tid et ønske om å, blant annet, verne om surfing på internett og ytrings- og informasjonsfriheten.

Etter åvl. § 3 tredje ledd er det ikke tillatt «å strømme eller på annen måte bruke» åndsverk som «åpenbart i strid med denne loven er gjort tilgjengelig for allmennheten» når bruken«er egnet til å skade opphavers økonomiske interesser i vesentlig grad». Ved vurderingen av om privates strømming av IPTV er ulovlige, blir altså det avgjørende om de to siste vilkårene er oppfylt.

Strømming av IPTV er som den klare hovedregel i strid med åndsverkloven

Departementet har i forarbeidene til bestemmelsen uttalt at kravet om at noe «åpenbart» er gjort tilgjengelig i strid med loven er et strengt krav som ikke vil ramme tilfeller der det kan være tvil.^{(2)Prop.104 L (2016-2017) s. 39 flg.} Den avgjørende målestokken er likevel ikke brukerens subjektive vurdering, men hvordan den alminnelige internettbruker vurderer det.

Når det gjelder uberettigede IPTV-tjenester som i sitt umiddelbare ytre kan fremstå profesjonelle med ulike abonnementer og krav om betaling, blir dermed spørsmålet om man generelt kan si at den alminnelige internettbruker måtte forstå at innholdet er ulovlig tilgjengeliggjort. Det er en rekke forhold som tilsier at det er tilfellet.

For det første tilbys ikke tjenestene av de ordinære TV-distributørene som brukerne er vant til å forholde seg til. For det andre har tilbyderne ofte obskure navn og domener, er ikke identifisert med selskapsnavn og tar ofte betalt gjennom kryptovaluta eller andre mindre brukte betalingsmetoder. For det tredje gir IPTV-tilbyderne ofte tilgang til tusenvis av kanaler fra en rekke ulike land. Dette er det i prinsippet ingen lovlige aktører som kan tilby samlet. For det fjerde tilbys tjenestene til en brøkdel av prisene som man betaler hos de lovlige TV-distributørene.

Etter vårt syn er det sannsynlig at det for en alminnelig internettbruker som hovedregel vil være «åpenbart» at slikt innhold er gjort tilgjengelig uten tillatelse fra rettighetshaverne, selv om man ikke kan utelukke at det finnes spesielle unntakstilfeller som kan gjøre den konkrete vurderingen vanskeligere.

Videre må den ulovlige bruken være egnet til å skade rettighetshavernes interesser «i vesentlig grad». Også dette er av departementet i forarbeidene ansett som et strengt vilkår. Samtidig er det presisert at det avgjørende ikke er den enkeltes brukers strømming, men den totale «virkningene av at det strømmes fra den aktuelle ulovlige kilden».^{(3)Høringsnotat - forslag til ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. 17. mars 2016 s. 42} Flere rapporter konkluderer med at TV-distributørene taper vesentlige inntekter, og det er anslått at det samlede tapet i Europa var på over 3 milliarder euro i 2021.^{(4)The Audiovisual Anti-Piracy Alliance Illicit IPTV in Europe Economic Report December 2022} Flere rapporter viser dessuten at ulovlig IPTV-innhold som utad leveres av ulike aktører ofte stammer fra et fåtall bakenforliggende kilder. For strømming av ulovlig IPTV-innhold fra den type tjenester vi har beskrevet ovenfor er det dermed sannsynlig at dette vilkåret er oppfylt.

Der ulovlig strømming oppdages kan det kreves forbud og vederlag

Virkningen av at strømmingen anses å være i strid med åvl. § 3 tredje ledd er at bruken må opphøre og gjentakelse kan forbys, jf. åvl. § 78.

En rettighetshaver som opplever en krenkelse kan kun kreve vederlag etter åvl. 81 der det foreligger en forsettlig overtredelse av bestemmelsen, jf. åvl. § 3 tredje ledd. Forsett forutsetter subjektiv skyld fra brukeren som har foretatt krenkelsen, noe som i praksis innebærer at brukeren må ha ansett det som «sikkert eller overveiende sannsynlig» at IPTV-innholdet var ulovlig tilgjengeliggjort. I praksis vil forsettsvurderingen bli nokså lik vurderingen av om innholdet «åpenbart» er ulovlig tilgjengeliggjort, men ved forsettsvurderingen må man vurdere hva den konkrete brukeren forstod. Dette underbygger formålet med bestemmelsen, dvs. at det er en høy terskel for å konstatere lovbrudd, og at det kun er det som i forarbeidene omtales som «de klare og bevisste tilfellene» som rammes. Vi tror likevel at det kun vil være svært unntaksvis at domstolene vil frifinne ved konstatert bruk av de organiserte ulovlige strømmetjenestene.

Vi tror likevel at det kun vil være svært unntaksvis at domstolene vil frifinne ved konstatert bruk av de organiserte ulovlige strømmetjenestene.

Sivilrettslig håndhevelse kan være utfordrende

Det å håndheve ulovlig strømming av IPTV kan være utfordrende for rettighetshaverne. Til forskjell fra ved mer tradisjonell piratkopiering som skjer med såkalt P2P-teknologi, herunder Bittorrent, hvor IP-adressen til de som piratkopierer er tilgjengelig for andre i piratkopieringsnettverket, blir ikke IP-adressen til de som ser på IPTV eksponert til andre enn IPTV-tilbyderen. Dette innebærer at det kan være vanskelig for rettighetshaverne å gjennomføre effektiv sivil etterforskning og dokumentere krenkelser.

Tvisteloven kapittel 28 og 28 A åpner opp for bevissikring utenfor rettssak etter begjæring til retten. Vilkårene for å iverksette dette er noe strenge, og det forutsetter at rettighetshaverne vet hvem som kan sitte på bevis (slik som IPTV-tilbyderen). I de fleste tilfeller er det svært vanskelig å identifisere disse, fordi det skjer gjennom flere ledd av personer og på tvers av landegrenser.

Forutsatt at rettighetshaverne klarer å spore opp IP-adressen til de som strømmer, har åvl. § 87 en særskilt hjemmel for rettighetshavere til å få utlevert abonnementsopplysninger fra internettleverandørene. Dette er nødvendig for å kunne identifisere krenkeren. Slik utlevering forutsetter både samtykke fra NKOM og en kjennelse fra retten, samt at hensynene som taler for utlevering veier tyngre enn hensynet til at abonnementsopplysningene holdes hemmelig (interesseavveining).

I Høyesteretts avgjørelse HR-2022-328-A, som gjaldt utlevering av opplysninger ved piratkopiering over BitTorrent, opprettholdt Høyesterett lagmannsrettens nokså strenge terskel for utlevering. Enhver krenkelse vil derfor ikke kunne føre til utlevering, og det ble lagt til grunn av lagmannsretten – i samsvar med forarbeidene – at ren nedlastning av innhold som hovedregel ikke vil kunne føre til utlevering om det bare gjelder noen få verk. Til tross for at IPTV-strømming har en noe annen karakter enn nedlastning av enkeltverk, må det nok likevel legges til grunn at strømmingen må skje med et visst omfang for at abonnementsopplysninger kan utleveres.

Den beskyttelsesmekanismen med størst effekt kan være å hindre tilgang til nettsider hvor IPTV tilbys. Åndsverkloven § 88 har en særregel om at retten kan pålegge bl.a. internettleverandørene å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til et nettsted. Også etter denne bestemmelsen må det foretas en interesseavveining hvor hensynet til rettighetshaverne må veie tyngre enn informasjons- og ytringsfriheten. Flere nettsteder som muliggjorde piratkopiering over BitTorrent har gjennom rettens kjennelse blitt sperret i Norge (f.eks. The Pirate Bay). Nettsideblokkering ved hjelp av DNS-blokkering gir imidlertid ingen fullverdig beskyttelse, siden blokkeringen enkelt kan omgås av brukere, og krever dessuten at det aktivt fremsettes nye begjæringer etter hvert som tjenestene gjenoppstår på nye nettsteder.

Strømming av IPTV er straffbart og kan være i strid med straffeloven

Strømming av IPTV i strid med åvl. § 3 tredje ledd er også straffbart. Overtredelse straffes med bot eller fengsel i opptil ett år, jf. åvl. § 79. På tilsvarende måte som for at rettighetshavere skal kunne kreve vederlag for bruken, må det også foreligge forsett fra krenkerens side for at straff kan bli aktuelt.

Strømming av IPTV kan også medføre brudd på straffelovens (strl.) § 203 om uberettiget tilgang til fjernsynssignaler. Dette straffebudet forbyr blant annet den som med forsett «besitter, installerer, bruker» en «dekodingsinnretning» og ved det skaffer seg «uberettiget tilgang til en vernet formidlingstjeneste», og tilsvarende de som formidler eller distribuerer slik tilgang.

Tradisjonelt har formålet med denne bestemmelsen vært å beskytte TV-signaler som distribueres direkte fra distributøren til brukeren og dermed hindre at brukere omgår sperringene i de fysiske dekoderne som tidligere ble brukt. Bestemmelsen har imidlertid blitt endret en rekke ganger, og et uttalt formål i forarbeidene er at bestemmelsen skal være teknologinøytral. Det at IPTV-strømming ikke innebærer noen bruk av «dekoder» i tradisjonell forstand er dermed ikke nødvendigvis til hinder for at bestemmelsen skal kunne anvendes.

Det følger nemlig direkte av straffebudets ordlyd at «dekodingsinnretning» omfatter både utstyr og programvare som gir tilgang til en vernet formidlingstjeneste. Vernet formidlingstjeneste omfatter «fjernsyns- og radiosignaler». Det kan derfor argumenteres for at en IPTV-tjeneste i seg selv er en «programvare», og den uberettigede bruk av denne for å få tilgang til «fjernsyns- og radiosignaler» vil medføre brudd på straffebudet. Mot dette kan det likevel tenkes enkelte argumenter. For det første at IPTV-tjenesten i seg selv ikke er programvare i faktisk forstand, men kun inneholder videolenker til TV-strømmen. Samtidig vil lenkene nettopp gjøre at man får uberettiget tilgang, og dekoderinnretningen kan også anses for å være TV-en, datamaskinen eller programvaren som spiller av disse lenkene. For det andre vil TV-signalet som kommer fra IPTV-leverandøren ikke leveres direkte fra TV-distributøren, men være dekodet og re-rutet separat hos IPTV-leverandøren. Bruken av begrepet «signalet» i strl. § 203 kunne tilsi at det må være det samme signalet, og ikke bare det samme innholdet, men forarbeidene viser til at begrepet skal ha tilsvarende betydning som etter kringkastingsloven § 1-1 bokstav a som etter sin ordlyd dekker den audiovisuelle utsendingen i seg selv.

I en dom fra Agder tingrett av 21. desember 2021 la retten tilsynelatende til grunn, uten å vurdere det nærmere, at tilgjengeliggjøring av IPTV-abonnement til andre var i strid med strl. § 203.^{(5)Dommen angikk videresalg av «25 TV-bokser og minst 100 IPTV abonnementer som ga kundene tilgang til diverse vernede betalings-TV kanaler». Den siktede tilstod og ble dømt til fengsel i 45 dager og inndragning av utbytte på kr 100 000.} Etter vårt syn fremstår dette likevel å være riktig. En slik forståelse innebærer også at bestemmelsen vil omfatte private brukeres IPTV-strømming. Selv om legalitetsprinsippet vil sette skranker for bestemmelsens anvendelse, er formålet som kommer til uttrykk gjennom bestemmelsen å hindre uberettiget visning av fjernsynsinnhold som sendes direkte. Hvilken teknisk metode som benyttes burde da i lys av hensynet til teknologinøytralitet være underordnet.

Politiets etterforskning av IPTV-strømming

Overtredelse av strl. § 203 som skjer med forsett om tap for den berettigete, eller vinning for seg selv eller annen, straffes med bot eller fengsel i ett år. I motsetning til brudd på åvl. § 3 tredje ledd straffes de grove overtredelsene med bot eller fengsel i inntil tre år.

Man kan jo for eksempel spørre seg hvorfor man ikke har vurdert å innføre lovgivning som vanskeliggjør betaling fra norske brukere, slik man i mange år har hatt på pengespillområdet.

Til forskjell fra ved den sivilrettslige håndhevingen det er redegjort for ovenfor, har politiet flere og mer inngripende virkemidler og metoder som kan tas i bruk ved etterforskning av kriminelle handlinger. Dette kan gjøre det enklere for politiet å etterforske, og avdekke, ulovlig strømming av IPTV gjennom blant annet samarbeid på tvers av landegrenser og ved aksjoner mot konkrete tilbydere. Håndheving, og prioritet, fra politiets side kan også være avskrekkende for brukerne.

Vi har ikke inntrykk av at dette er et område politiet i dag prioriterer, noe som viser seg gjennom de få publiserte dommene som gjelder uberettiget tilgang til fjernsynssignaler. Frem til politiet intensiverer sin etterforskning av IPTV-strømming mot både tilbydere og brukere, er det liten reell oppdagelsesrisiko for de som i dag driver med ulovlig IPTV-strømming. I lys av det store omfanget som er avdekket, og de økonomiske skadevirkningene dette har for TV-distributørene, burde etterforskning prioriteres. Heller ikke lovgiver fremstår som proaktiv for å sikre effektiv håndheving av beskyttelsen lovene gir. Man kan jo for eksempel spørre seg hvorfor man ikke har vurdert å innføre lovgivning som vanskeliggjør betaling fra norske brukere, slik man i mange år har hatt på pengespillområdet.^{(6)Lov om pengespill (LOV-2022-03-18-12) § 5.}