En ny rettspolitikk i emning

Opprettelsen av «Planseksjonen» i Det kongelige Justis- og politidepartement i 1975 skapte ikke udelt begeistring. For mange av jurist-byråkratene i departementet den gang, utgjorde denne organisatoriske nyskapning nærmest en retts-politisk trussel mot klassisk, juridisk departemental tenkning.

Men den store skepsis til tross – så hindret ikke det den daværende justisminister Inger L. Valle fra Arbeiderpartiet fra å innplassere en ny enhet – «Planseksjonen» – på departementets velprøvde og delvis urørte organisasjonskart.

Statsråden hadde nemlig en visjon. En visjon om en fornyet rettspolitisk og kriminalpolitisk tenkning i Justisdepartementet. Og for å kunne realisere en slik politisk visjon, var det for Valle helt nødvendig å foreta endringer, både av organisatoriske og personellmessig art.

Justisminister Valle var ikke til å misforstå.

Og det skulle da heller ikke gå lang tid får statsrådens nye justis-politikk satte sitt preg på departementets arbeid. Endringene gjaldt både departementets lovarbeid, budsjettarbeid, forsknings- og utviklingsarbeid, og ikke minst, departementets kriminalpolitiske arbeid.

Da Inger L. Valle ble justisminister i 1973^{(1) Om Inger Louise Valle: Hun var familie- og forbruksminister i fra 1971–1972, og ble deretter den første administrasjonsminister i det nye Forbruker og administrasjonsdepartementet i 1972. Allerede året etter overtok hun Justisdepartementet som hun bestyrte til 1979. Da ble hun Kommunal og arbeidsminister for så å bli Rasjonaliseringsdirektør fra 1981 til 1986.} tok det knapt et par år før hennes nye retts-politiske ambisjoner for alvor hadde slått rot i embetsverket. Men da det først hadde skjedd, ble det fart i sakene, for å si det litt mindre juridisk. Et av statsrådens konkrete og merkbare tiltak var da hun i 1974–1975 fikk Finansdepartementet med seg på opprettelsen av «Planseksjonen».

For å forstå godt nok det krevende politiske og faglige arbeid som lå bak opprettelsen av «Planseksjonen», kan det være nyttig med noen små anekdotiske og historiske tilbakeblikk.

«Hva driver dere egentlig med?»

For oss nye saksbehandlere i den nyetablerte Planseksjonen var det ikke bare – bare, å forsvare og begrunne Planseksjonens berettigelse i departementet. Vi burde helst kunne skaffe seksjonen den nødvendige legitimitet innad og utad, en oppgave som under det første året både var krevende, og til sine tider forvirrende.

For selv om statsråd Inger Louise Valle og statssekretær Kai Ekanger støttet vårt plan-arbeid på alle måter, var det ikke spesielt lett å bygge opp tillit og troverdighet over natten, overfor både skeptiske og nysgjerrige departementskolleger.

Vanskelig synes nå i alle fall jeg det var, som samfunnsviter, eller som «den nye ikke-juristen» som jeg ofte hørte at det ble sagt – en slags akademisk gjøkunge kunne jeg til tider føle meg som, omgitt av en flokk jurister, struttende av selvtillit.

Et stadig tilbakevendende spørsmål som vi Planseksjon-saksbehandlere ofte fikk, var; hva vi egentlig drev med – og hva vi planla for? For min del prøvde jeg etter beste evne å overhøre sarkasmen, samtidig som jeg bestrebet meg på å gi mine juristkolleger gode, moderne og gjennomtenkte «rettspolitiske» svar. Blant annet prøvde jeg å forklare dem hva seksjonens nye «administrative utviklingsarbeid» dreide seg om.

Det var ikke lett.

Men, heldigvis fikk vi nykommere god hjelp av lederen for det allerede eksisterende «utredningskontoret» Det var et kontor som før Planseksjonen så dagens lys ble ledet av byråsjef Hjalmar Austbø som i og med Planseksjonens opprettelse fikk kontoret sitt omgjort til en seksjon.

«Seksjon» var for øvrig et relativt nytt og ukjent organisatorisk begrep i Justisdepartementet midt på syttitallet. Det gjorde ikke akkurat innsalget av seksjonen lettere.

Rent organisatorisk var seksjon et ledd mellom en departementsavdeling og et departementskontor. Og når lederen av seksjonen ble løftet fra byråsjef-nivå (kontor) til underdirektør-nivå (seksjon) gikk heller ikke det upåaktet hen.

Jeg fornemmet da av og til at Janteloven var et like hett diskusjonstema blant ambisiøse departementsjurister som straffeloven og tvistemålsloven.

Utredningskontoret til byråsjef Hjalmar Austbø hadde, inntil opprettelsen av Planseksjonen, stort sett drevet med «tinglysingssaker.» Det innebar enkeltsaker med tradisjonell saksbehandling i flere ledd. Den utviklingsorienterte juristen Austbø klarte imidlertid etter hvert å overbevise sin ekspedisjonssjef og departementsråden om hvor riktig og viktig det nå var, å få effektivisert den sendrektige saksbehandlingen av tinglysingssakene ved hjelp av EDB.

Planseksjonens fremtidsrettede rettsinformatikk-arbeid møtte imidlertid lenge sterk motstand. Flere var av den mening at det ville vært en mye bedre ressursbruk og ressursutnyttelse å bruke Planseksjonens nye årsverk og kompetanse til styrking av de allerede overbelastede fagavdelingene. Slike avdelinger som Lovavdelingen, Politiavdelingen og Kriminalomsorgsavdelingen.

Ja, så mye skepsis, og så mye faglig begrunnet forvirring var det, om nytten av planlegging, den være av teknologisk eller samfunnsvitenskapelig art, at en av ekspedisjonssjefene, i samtale med meg, avslørte at han fullt og fast hadde trodd at min Cand. polit.-tittel betydde at jeg var uteksaminert ved den daværende Politi-skolen.

Mer politisk betinget planlegging og styring av departementene

I sin bok «Dette står jeg for» Gyldendal 1989 spør Inger L. Valle hvor det var blitt av rettspolitikken i Justisdepartementet? Hun skriver blant annet om slike rettsverdier som; likeverd og rettferdig fordeling av goder. Selv husker jeg godt at statsråden, ved flere anledninger, minnet meg om viktigheten av å utforme en rettspolitikk som i større grad enn den eksisterende, reflekterte og understøtter vanlig folks hverdagsproblem.

«Det å kunne forstå sammenhengen mellom rettspolitikk og velferdspolitikk er vel noe dere samfunnsvitere har vel så god greie på som oss jurister» er så nær ordrett hva jeg husker hun oppmuntret meg med å si, under min første tid som ikke-jurist og en litt bortkommen «novise» i departementet.

Et historisk tilbakeblikk

Tanken om at de fleste departementer burde ha sin egen planleggingsenhet ble unnfanget i det såkalte Modalsli-utvalget tidlig på 70-tallet^{(2)«Den sentrale forvaltningsorganisasjon» Utvalgsutredningen ble overlevert statsminister Per Borten 15. mai 1970}. I kjølvannet av dette utvalgets arbeid, og andre interne Ap-utvalgs vurderinger, foreslo Arbeiderpartiregjeringen ved statsminister Trygve Brattli blant annet opprettelse av et nytt forbruker- og administrasjonsdepartement som Inger Louise Valle ble den første statsråd til å lede i 1972. Et mer systematisk politisk arbeid med organisatorisk og administrativt plan- og utviklingsarbeid ble en viktig del av det nye departements arbeidsområde.

Men selv med Inger L. Valles entusiasme og politiske pågangsmot, og med hennes erfaring som administrasjonsminister i ryggen, var det ikke alltid like lett for en Planseksjon-pioner å viderebringe statsrådens begeistring til våre departementskolleger. En uventet politisk, men også faglig støtte for vårt noe famlende planleggingsarbeid under den første tiden, fikk vi utrolig nok fra finansminister Per Kleppe.

På begynnelsen av 70 årene ledet nemlig Kleppe Arbeiderpartiets nye utredningskontor eller «tenkeloftet» som det den gang ble kalt. Kleppe var, både som partipolitisk tenker, og senere som Finansminister, ganske lydhør for opprettelsen av de såkalte planleggingsenheter i departementene. Og ikke bare var han lydhør. Kleppe mente slike enheter også var nødvendige for styrke den politiske styring av departementene. Eller som han sa, styrke den demokratiske styring som nok for de departementale embetsverkene rundt omkring, var mer skånsomt å kalle det.

Mange mente den gang, ikke minst flere av oss samfunnsvitere, at Kleppes støtte til nye departementale planenheter kunne rokke uheldig ved prinsippet om det nøytrale og faglig innrettede embetsverk. For eksempel gikk diskusjonen høyt og lavt blant oss statsvitere om hvorvidt et departement skulle betraktes som et faglig sekretariat for den politiske ledelse, eller som et (politisk) sekretariat for departementets ledelse, som vel alltid er politisk? For meg, som nyansatt statsviter i justisdepartementets Planseksjon, var det vanskelig å si noe annet enn at Planseksjonens primæroppgave var å sørge for at statsråd Valles ønskede retts- og kriminalpolitikk ble gjennomført. Så fikk det bli opp til mine statsviter-kolleger i akademia å gruble videre over hva det innbar.

For meg, som nyansatt statsviter i justisdepartementets Planseksjon, var det vanskelig å si noe annet enn at Planseksjonens primæroppgave var åsørge for at statsråd Valles ønskede retts- og kriminalpolitikk ble gjennomført.

Uansett om Justisdepartementets Planseksjon drev faglig eller politisk arbeid, så var ingen i tvil om at vårt departement trengte fornyelse. Og videre at en slik fornyelse i noen grad også måtte innebære at vi tørket litt støv fra gamle rettsvitenskapelige forestillinger om hva som var rett, galt, nødvendig og rettferdig her i samfunnet.

Hva innebærer egentlig en nødvendig fornyelse?

Planseksjonens første leder, underdirektør Hjalmar Austbø, var som jeg allerede har nevnt, en utviklingsorientert jurist, i ordets beste og videste forstand. Han var også mer lydhør enn mange for statsrådens nye rettspolitiske tanker, samtidig som han forsto sine kolleger og den rådende justisdepartements-kulturen godt nok, til ikke å presse gjennom raske endringer, uten at de var forankret i embetsverket. Denne forståelse la Austbø ikke minst til grunn når det gjaldt spørsmålet om anvendelse av EDB i justissektoren. Og da gikk det heller ikke lang tid før både departementsråden og andre ledende embetsmenn i departementet så de samme mulighetene i EDB-teknologien som Austbø og oss andre i Planseksjonen!

Den nødvendig EDB-kompetanse til Planseksjonen skaffet Austbø gjennom rekruttering av to særdeles dyktige herrer med en unik teknisk og rettspolitisk innsikt. Den ene var juristen og EDB visjonæren Jon Bonnevie Høyer. Den andre var informasjons-teknologen og juristen Trygve Harvold. Uten deres spisskompetanse og omdømme ville Planseksjonen aldri maktet å realisere noen sine ambisiøse Juss/EDB prosjekt – i alle fall ikke i løpet av Planseksjonens relativt korte, seksårige levetid.

Min oppgave i Planseksjonen var å utvikle departementets budsjett- og forskningspolitikk. For å kunne utføre den type utviklingsoppgaver på en god måte var det avgjørende å samarbeide tett, både eksternt med Finansdepartementet og akademia, og internt, og da først og fremst med planseksjonens egne.

Planseksjonens budsjettdialog med Finansdepartementet var krevende. Finansdepartementets byråkrater ga ikke ved dørene. Når det gjaldt justisdepartementets budsjett kompenserte de knapt for ordinær lønns- og prisvekst i politiet- og rettsvesenet. Våre nye ønsker om friske penger til forskning og annet utviklingsarbeid ble under den første tiden nærmest sett på som en naiv og dårlig spøk.

Den holdningen skulle fort endre seg. For la det være sagt: Uten godt underbygde budsjettnotat om nytten av EDB i justissektoren fra Høyer og Harvold – notat som vi brakte med oss til enhver relevant budsjettsamtale med Finansdepartementet, ville Planseksjonens ambisiøse utviklingsprosjekt fort kunne ende opp som en stor flopp.

Og la meg tillegge. I denne budsjettkritiske perioden for Planseksjonen hadde jeg for min del også stor glede av mine få, men nyttige rettsinformatikk-samtaler med professoren Jon Bing^{(3)Jon Bing (1944–2014) var en norsk forfatter, dr. juris og professor ved Senter for rettsinformatikk ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. Bing ble regnet som en foregangsmann innenfor internasjonal rettsinformatikk. Han var æresdoktor ved Stockholms universitet og Københavns Universitet, og Visiting Professor ved King’s College, University of London.} Det hadde seg nemlig slik at han i 1975 tok kontakt med meg i forbindelse med min statsvitenskapelige hovedoppgave om «Bruk av automatisert kriterie-vekting under tildeling av selektive tilskuddsordninger – Bostøtten.» Professoren fant tydeligvis noe av interesse i min hovedoppgave. At Jon Bing også på den tiden hadde nær kontakt og faglig samarbeid med Harvold og Høyer ble jeg da også klar over.

I sum kan man vel si det slik at Planseksjonens faglig innrettede pioner-arbeid når det gjaldt utvikling og anvendelse av rettsinformatikk og EDB i justissektoren var ført an av særlig tre nøkkelpersoner: Jon B. Høyer, Trygve Harvold, og professor Jon Bing fra Universitetet i Oslo som inspirator og ekstern mentor. I tillegg må direktør Kåre Fløisand i Statens rasjonaliseringsdirektorat nevnes. Han sto helt sentralt når det gjaldt utviklingen av statens EDB-arbeid på den tiden. Fløisand var dessuten en av driverne bak institusjonsbyggingen for Lovdata og Tinglysingsdata. [min utheving]

Prøveprosjektet med EDB i Tinglysingen, i Oslo og på Strømmen ble på mange måter selve flaggskipet til Planseksjonen under de første årene. Rettsinformatikkens mulighetsrom i justisforvaltningen, med Høyer og Harvold i spissen, ble på mange måter seksjonens ansikt utad, godt hjulpet av våre eksterne og institusjonelle samarbeidspartnere, Statens driftssentral, Televerket og Statens Rasjonaliseringsdirektoratet.

Her slutter soga om Planseksjonen

Høsten 1981 ble Justisdepartementets administrative avdeling delt. Planseksjon som til da lå under Justisdepartementets Administrasjonsavdelingen, ble skilt ut og utvidet til å bli en ny Plan- og administrasjonsavdeling. Den gamle Administrasjonsavdelingen skiftet navn til Sivilavdelingen.

Utover i 80 årene hadde jeg for min del stor glede av å følge den videre utvikling av både Tinglysingsprosjektet, Løsøreprosjektet og Lovdata-prosjekt som foregikk, i regi av den nye Plan- og administrasjonsavdelingen.

Mye av nybrottsarbeidet var på plass i da jeg overtok som ekspedisjonssjef i Plan- og administrasjonsavdelingen etter Hjalmar Austbø. Da var flere statsrådsskifter skjedd etter Inger Louise Valle. For min del hadde jeg Høyre-statsråd Mona Røkke som min første, og øverste politiske sjef da jeg ble utnevnt til ekspedisjonssjef i Justisdepartementet i 1986.