1. Innledning

Data har i lang tid blitt omtalt som den nye oljen – en ressurs med enormt potensial for verdiskaping, innovasjon og samfunnsutvikling. Men i motsetning til olje blir data mer verdifull når den deles, ikke når den holdes tilbake. Tilgang til offentlige data er en forutsetning for et åpent og demokratisk samfunn, og for at vi skal kunne utvikle nye tjenester og løsninger. Det er nettopp dette EUs «åpne data-direktiv»^{(1)Direktiv 2019/1024 («Open Data Directive»)} skal sikre.

Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet jobber nå med å gjennomføre åpne data-direktivet i norsk rett. I 2024 la et offentlig utvalg frem NOU 2024: 14 «Med lov skal data deles», med forslag til ny lov om datadeling (heretter datadelingsloven). Forslaget ble sendt på høring samme år. I september 2025 oppnevnte regjeringen Dataprioriteringsrådet for å kartlegge hvilke offentlige data som har størst samfunnsverdi og gi anbefalinger om prioriteringer.^{(2)Se https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/regjeringen-legger-til-rette-for-a-dele-mer-data-raskere-oppnevner-dataprioriteringsradet/id3117929/} Norge står med andre ord foran et nytt kapittel for deling av offentlige data.

Vi vil nedenfor gjennomgå noen av de viktigste endringene i forslaget til ny datadelingslov.

2. Lovkrav om datadeling for offentlige virksomheter

Norge har allerede en relativt liberal tilnærming til offentlig datatilgang sammenlignet med mange andre land, med en sterk tradisjon for åpenhet og innsyn i offentlig sektor. Det rettslige rammeverket følger i hovedsak av offentleglova (offl.) og digitaliseringsrundskrivet. Samlet inneholder de lovkrav og anbefalinger blant annet knyttet til å tilgjengeliggjøre data i standardiserte formater, publisere metadata i nasjonal datakatalog, og i mange tilfeller gjøre data gratis tilgjengelige.

Selv om det allerede finnes bestemmelser om deling av data i norsk rett, vil datadelingsloven medføre at offentlig sektor påføres nye lovkrav sammenlignet med tidligere. Delvis fordi loven innfører nye krav sammenliknet med gjeldende rett, men også fordi reglene vil gjelde for flere aktører. Offentleglovas viderebruksbestemmelser og digitaliseringsrundskrivet omfatter i hovedsak offentlige organer.^{(3)Offl. § 2 og rundskriv D-2/25} Forslaget til datadelingsloven omfatter alle offentlige virksomheter, inkludert offentlige foretak som kontrolleres av stat, kommune eller fylkeskommune gjennom eierskap, stemmerett, styre eller lignende.^{(4)Forslagets § 2} Flere offentlige foretak enn tidligere vil dermed bli underlagt krav om deling av data.

Selv om det allerede finnes bestemmelser om deling av data i norsk rett, vil datadelingsloven medføre at offentlig sektor påføres nye lovkrav sammenlignet med tidligere.

3. Tekniske krav for økt standardisering

Blant de mest praktiske endringene i datadelingsloven, er innføringen av konkrete tekniske krav til hvordan data skal tilgjengeliggjøres. Mens offentleglova i stor grad har overlatt detaljer til rundskriv, lovfester datadelingsloven krav om maskinlesbare formater, standardiserte metadata og digital tilgjengeliggjøring.^{(5)Ibid. § 5 (1) og (2)}

For dynamiske data – informasjon som endrer seg kontinuerlig, som trafikkstrømmer, værdata eller miljømålinger – innføres et krav om sanntidstilgjengeliggjøring.^{(6)Ibid. § 7} Når slike data skal gjøres tilgjengelige, skal det skje umiddelbart etter innsamling, fortløpende via API-er eller gjennom massenedlasting.^{(7)Utvalget sier dette i praksis må skje via API-er} Dette er en forutsetning for at dataene skal ha reell verdi. Eldre trafikkdata hjelper lite for den som skal planlegge dagens rute, og forrige ukes værdata er ubrukelige for landbruket som skal bestemme når de skal så.

Kravet om API-er og standardiserte formater driver også frem en nødvendig harmonisering. I dag varierer det hvordan ulike offentlige virksomheter tilgjengeliggjør data.^{(8)NOU 2024: 14 s. 33} Noen bruker moderne API-er, andre tilbyr kun PDF-filer eller papirkopier.^{(9)Ibid. s. 129} Denne fragmenteringen gjør det kostbart og tidkrevende å bygge tjenester som kombinerer data fra flere kilder. Når alle må følge samme standard, blir det i økt grad mulig å skape helhetlige løsninger som integrerer informasjon fra ulike offentlige virksomheter.

Alle offentlige virksomheter pålegges også å publisere data og metadata i nasjonal datakatalog.^{(10)Forslagets § 6} Dette er en lovfesting og utvidelse av dagens krav i digitaliseringsrundskrivet, som kun gjaldt for utvalgte statlige virksomheter. Konsekvensen er at Norges offisielle portal for deling av data på data.norge.no, vil bli mer utfyllende enn den er i dag.

4. Fra innsyn til aktiv deling

Offentleglova bygger på et grunnleggende prinsipp om innsyn på forespørsel. Borgere og bedrifter har rett til å be om tilgang til offentlige dokumenter, men ansvaret for å initiere denne prosessen ligger hos den som ønsker innsyn. Datadelingsloven snur denne logikken for visse typer data. Offentlige virksomheter pålegges nå en plikt til aktivt å gjøre datasett med høy verdi tilgjengelige, uten at noen har bedt om innsyn.^{(11)Ibid. § 13}

Datasett med høy verdi omfatter informasjon som anses å ha særlig stor samfunnsnytte, fordelt på seks tematiske områder: geografiske data, jordobservasjonsdata og miljødata, meteorologiske data, statistikk, selskapsregister og eierskapsregister, samt mobilitetsdata.^{(12)Åpne data-direktivet ANNEX 1} Disse datasettene skal ikke bare gjøres tilgjengelige, men aktivt publiseres i maskinlesbare formater via API-er og massenedlasting, og de skal være gratis.^{(13)Ibid. art. 14 (1)} Når viktige data aktivt gjøres tilgjengelige i standardiserte, maskinlesbare formater, senkes terskelen for viderebruk og nytteverdien av dataene øker.

5. Gratis data som hovedregel

Prinsippet om at offentlig informasjon skal være gratis er en sentral forutsetning for viderebruk av data. Utgangspunktet er i dag at offentlige organer ikke skal ta betalt for informasjonsutlevering, med mindre det foreligger særskilt hjemmel.^{(14)Offl. § 8} Datadelingsloven viderefører dette prinsippet, men med visse endringer som styrker prinsippet.

Én endring er at forskningsdata alltid skal være gratis.^{(15)Forslagets § 8} Videre er det et nytt krav etter åpne data-direktivet at datasett med høy verdi som hovedregel skal være gratis.^{(16)Utvalget foreslår dette lovfestet i forskrift} Unntak fra dette gjelder for biblioteker, museer og arkiver, og for offentlige foretak dersom dette vil føre til konkurransevridning på de aktuelle markedene og offentlige organ generelt i en overgangsperiode på inntil to år dersom dette vil ha en vesentlig innvirkning på budsjettene til de aktuelle organene.^{(17)Åpne data-direktivet art. 14 (1)}

Et eventuelt gebyr skal ikke overstige marginalkostnadene knyttet til tilgjengeliggjøringen, med mindre det er snakk om ABM-sektoren sektoren og offentlige virksomheter med inntjeningskrav.^{(18)Forslagets § 10 (3)} En endring fra tidligere er at marginalkostbegrepet etter åpne data-direktivet kun omfatter kostnader knyttet til selve tilgjengeliggjøringen – ikke innsamling og produksjon.

I praksis innebærer dette en endring for særlig geodata og eiendomsdata. I dag kan offentlige virksomheter kreve full kostnadsdekning for slike data basert på en særregel i offentlegforskrifta § 4 (5). Denne muligheten fjernes. Geodata og eiendomsdata vil i stor grad regnes som datasett med høy verdi, og må derfor tilbys gratis. For virksomheter som Kartverket og kommunale kartmyndigheter som har bygget opp inntekter fra salg av kartdata, representerer dette en endring av deres finansieringsmodell.

6. Åpenhet om betaling og forbud mot enerettsavtaler

Datadelingsloven innfører også nye krav til åpenhet om betaling. Virksomheter som krever betaling for informasjon, må offentliggjøre vilkår og betalingssum på forhånd.^{(19)Se offl. § 8 (5) sml. forslagets § 11} Dette er en videreføring av gjeldende rett, men med et nytt element: medlemsstatene skal publisere en liste på internett over alle offentlige virksomheter som krever betaling utover rene tilgjengeliggjøringskostnader.^{(20)Åpne data-direktivet art. 6 (3)} Dette skaper transparens og gjør det enkelt å identifisere hvilke data som er gratis og ikke.

Datadelingsloven handler derfor ikke bare om å oppfylle et EU-direktiv, men om å realisere potensialet og utnytte ressursene som ligger i informasjon.

Forbudet mot enerettsavtaler strammes også inn. Allerede i dag er det forbudt for offentlige organer å inngå avtaler som gir noen enerett til å bruke offentlig informasjon, med mindre visse vilkår er oppfylt.^{(21)Offl. § 6 (1) og (2)} Datadelingsloven utvider dette forbudet til også å gjelde offentlige foretak.^{(22)Forslagets § 12 (1)} For enerettsavtaler omfattet av unntaket, oppstilles det et nytt krav om at disse må offentliggjøres på internett to måneder før ikrafttredelse.^{(23)Ibid. § 12 (2)} Dette er et viktig vern mot at offentlige data låses inne i kommersielle avtaler som hindrer konkurranse og innovasjon.^{(24)NOU 2024: 14 s. 56}

7. Avslutning

Den nye datadelingsloven vil kreve en viss omstilling, særlig hos kommuner og offentlige foretak. Blant høringsinstansene ble det ytret bekymring for eventuelle økte kostnader knyttet til teknisk tilrettelegging og tap av inntekter fra datasalg.^{(25)Ibid. s. 250-251} Samtidig representerer loven et viktig skritt mot et mer åpent og innovativt Norge. Ved å lovfeste krav om aktiv datadeling, standardiserte formater og gratis tilgang til verdifulle datasett, legges det er godt grunnlag for nye tjenester, bedre beslutningsgrunnlag og økt samfunnsnytte. Datadelingsloven handler derfor ikke bare om å oppfylle et EU-direktiv, men om å realisere potensialet og utnytte ressursene som ligger i informasjon.