Begrepet «åndsverk»

Det er kun åndsverk som er beskyttet av opphavsrett.^{(5)Åvl. § 2 (1)} Et åndsverk er litterære eller kunstneriske verk av enhver art, som er «uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats».^{(6)Åvl. § 2 (2)} Sistnevnte gir uttrykk for verkshøydekravet. Kravet er i rettspraksis for Høyesterett og EU-domstolen uttrykt som at verket må være resultat av en individuelt preget skapende innsats, og fremstå som originalt.^{(7)Se f.eks. HR-2017-2165-A, avsnitt 66} Verket må være originalt i den forstand at det er opphaverens egne intellektuelle frembringelse,^{(8)C-5/08 Infopaq, avsnitt 37} og prosessen må avspeile opphaverens personlighet, noe som forutsetter at vedkommende har kunnet uttrykke sine frie og kreative valg.^{(9)C-145/10 Painer, avsnitt 94} Terskelen er imidlertid lav, og det stilles ingen kvalitetskrav.

Til å være et juridisk krav er innholdet av verkshøydekravet slik det er formulert i loven og rettspraksis relativt abstrakt. Det er kanskje uunngåelig når kravet knytter seg til den komplekse eller mystiske – ref. henvisningen til noe åndelig – prosessen som utspiller seg i hjernen når vi skaper innhold. Dette tyder ironisk nok på at kravet knytter seg til noe særegent menneskelig, og ikke en mekanisk prosess. Det er da også bred enighet om at maskiner, inkl. KI-systemer, ikke kan være opphavere av åndsverk.^{(10)Se f.eks. Ole-Andreas Rognstad, Opphavsett (2. utgave 2019), s. 87}

Verkshøydekravet retter seg altså mot skapelsesprosessen og ikke sluttresultatet. Mens teknologisk utvikling generelt har gjort det enklere å skape innhold, representerer generativ KI noe nytt ved at verktøyene i mye større grad enn andre digitale verktøy kan overta betydelige deler av skapelsesprosessen. Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hvor mye kreativ innsats kreves for at noe kan regnes som et åndsverk – og hva er det unike ved den menneskelige skapelsesprosessen som gjør at den kvalifiserer for opphavsrettslig vern?

Kreativitet som del av verkshøydekravet

Kreativitet er utvilsomt et sentralt element i verkshøydekravet, men samtidig det vanskeligste å knytte et konkret innhold til. Kreativitetsbegrepet brukes i ulike sammenhenger med varierende betydning, men i opphavsrettslig sammenheng forstås det primært som en prosess hvor det har vært rom for frie og personlig pregede valg.^{(11)Ref. gjennomgangen ovenfor} Prosessen må videre resultere i et konkret uttrykk, da ideer ikke kan beskyttes av opphavsrett.^{(12)Se f.eks. Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør), avsnitt 49} Utover dette gir ordlyden og rettspraksis begrenset med veiledning.

Juridisk teori kan bidra til ytterligere konkretisering. Jane C. Ginsburg publiserte i 2003 en komparativ studie av hva som kjennetegner en «skaper»^{(13)Den mest passende oversettelse av det engelske begrepet «author», som er videre enn forfatter} i opphavsrettslig forstand på tvers av rettssystemer, kalt «The Concept of Authorship in Comparative Law».^{(14)Jane C. Ginsburg, «The Concept of Authorship in Comparative Law»., (2003) 52 DePaul Law Review 1063: https://scholarship.law.columbia.edu/cgi/viewcontent.cgi?article=1695&context=faculty_scholarship} Ginsburg konkluderte med at den kreative skaperen kjennetegnes av «sinn over muskler» – det er personen som former verkets uttrykk og deretter foretar en kontrollert styring av utviklingen av verket som er skaperen, ikke personen som bare følger ordre for å skape verket.^{(15)Ibid. s. 1072} Forenklet innebærer dette at man både må utvikle konseptet/ideen og ha kontroll over verkets endelige uttrykk, for å kunne regnes som verkets skaper. Dette kan sees som en konkretisering av prinsippet om at det kun er konkrete uttrykk som har vern og ikke ideer.

I en nyere artikkel publisert via SSRN, “Struggling for creativity and the beauty of human error – copyright authorship meets generative AI and neuroscience”, foretar Alina Trapova en tverrfaglig analyse av kreativitetsbegrepet i kontekst av den opphavsrettslige verkshøydevurderingen.^{(16)Alina Trapova, “Struggling for Creativity and the Beauty of Human Error - Copyright Authorship Meets Generative AI and Neuroscience” (July 23, 2025). Faculty of Laws University College London Law Research Paper No. 11/2025, Tilgjengelig på SSRN: https://ssrn.com/abstract=5363523 or http://dx.doi.org/10.2139/ssrn.5363523} Hun argumenterer for at ufullkommenheter, frustrasjon og emosjonell kompleksitet er sentrale kjennetegn ved kreative prosesser, og at dette kan bli en viktig del av verkshøydevurderingen i møte med KI-utviklingen.^{(17)Ibid. s. 1} Ved å støtte seg på Ginsburgs prinsipper fra 2003-artikkelen og tverrfaglige perspektiver fra nevrologien, konkluderer hun med at KI-generert innhold ikke kan regnes som åndsverk.^{(18)Ibid. Se konklusjonen på s. 21-22}

Både Ginsburg og Trapova tar til orde for et økt fokus på opphavsrettens rolle i å ivareta menneskelig kreativitet.^{(19)Se Trapova s. 22 og Ginsburg s. 1063} Som nevnt innledningsvis er det et implisitt formål i opphavsretten å tilrettelegge for menneskelig kreativ utfoldelse. I møte med teknologi som har potensiale til å erstatte menneskelig kreativitet, fremstår det som i tråd med opphavsrettens formål å tillegge psykologiske og nevrologiske særtrekk ved menneskelig kreativitet vekt i vurderingen av verkshøydekravet. Dette vil ikke bare bidra til å klargjøre og konkretisere det noe uklare verkshøydebegrepet, men også skape insentiv til å opprettholde kreativiteten ved bruk av KI-verktøy.

Tekster skapt av språkmodeller

Det finnes ulike måter å bruke KI på, men blant de vanligste er bruk av språkmodeller til å generere tekstinnhold ved hjelp av ledetekster (prompts). Den videre fremstillingen vil kun fokusere på språkmodeller, men tilsvarende vurdering vil være relevant ved bruk av annen generativ KI, som bildegenereringsprogrammer.

Prosessen med å utforme en ledetekst kan innebære en hel del kreativitet. Brukeren må ha en forestilling om hva som skal produseres, og ta valg og vurderinger for å utforme en ledetekst som i størst mulig grad fanger det ønskede resultatet fra språkmodellen. At det finnes såkalte «prompt engineers» som arbeider profesjonelt med å utforme effektive ledetekster, er illustrerende. Jo mer detaljert og beskrivende ledeteksten er, jo bedre vil typisk resultatet bli. Gode ledetekster kan derfor etter omstendighetene i seg selv utgjøre et åndsverk.^{(20)Se f.eks. C‑5/08 (Infopaq) hvor EU-domstolen kom til at en sammenstilling av 11 ord kunne ha opphavsrettsvern}

Innholdet som deretter genereres av språkmodellen, skapes gjennom en teknisk prosess som avhenger av hvilke data modellen er trent på, hvordan den er finjustert, og statistiske beregninger av hvilket svar som best samsvarer med ledeteksten. Samtidig er det mye vi ikke vet om hvordan denne prosessen fungerer, og selv med identisk ledetekst kan resultatene variere. Det er også dokumentert at språkmodeller kan hallusinere og gi feilaktige svar. Selv med en detaljert ledetekst har brukeren altså verken kontroll over det endelige innholdet eller innsikt i hvorfor og hvordan de konkrete ordvalgene ble foretatt.

Som følge av dette vil det være en distanse mellom de konkrete ordene som genereres og brukerens eventuelle kreative innsats i forkant av den maskinelle prosessen. Brukerens mulighet til å ta frie og kreative valg er forbeholdt prosessen med å utforme en passende ledetekst. Hvordan språkmodellen deretter tolker ledeteksten, er bestemt av en teknisk prosess uten rom for frie valg fra brukerens side. Dermed mangler tilsynelatende den nødvendige koblingen mellom brukerens opprinnelige idé og det konkrete uttrykket.

Ginsburgs to-delte standard underbygger dette. Utformingen av ledetekster kan kvalifisere som den første delen av en kreativ prosess, der brukeren former tekstens uttrykk gjennom subjektive vurderinger og valg. Men den andre delen – den kontrollerte utformingen av verkets konkrete uttrykk – overtas av språkmodellen. Sagt på en annen måte så overtar språkmodellen delen av den kreative prosessen som knytter seg til konkretiseringen av verket, som er en viktig del av det opphavsrettslige verkshøydekravet.^{(21)Se en dypere analyse av årsakssammenhengen mellom ledetekster og KI-generert innhold i Ole-Andreas Rognstad, «Copyright Protection for Output Resulting from Use of Generative AI Systems – Some Reflections», NIR utgave 1 2025: https://www.nir.nu/en/journals/viewsection/26282}

Trapovas forståelse av kreativitetsbegrepet bidrar også til å underbygge dette. Ufullkommenheter, frustrasjon og emosjonell kompleksitet i en kreativ prosess kommer blant annet til uttrykk gjennom frustrasjonen ved skrivesperre, og motstandskraften involvert i å bearbeide tidlige utkast eller ideer^{(22)Trapova, s. 2} – faktorer som medfører at det kan ta lang tid å skrive selv en kort e-post, og at den konkrete utformingen av en tekst kan avhenge av dagsform. Ved bruk av en språkmodell unnslipper brukeren å forholde seg til denne delen av skaperprosessen, og resultatet kan dermed heller ikke knyttes til brukerens emosjonelle kompleksitet eller personlighet.

Konklusjonen blir dermed at KI-genererte tekster ikke kan regnes som et åndsverk.

Kort om aktiv bearbeiding av KI-genererte tekster

Situasjonen vil være annerledes dersom brukeren av språkmodellen har en mer aktiv interaksjon med teksten. Ved å for eksempel endre deler av teksten med egne ord, omstrukturere innholdet, og/eller legge til nytt innhold, kan den endelige teksten potensielt uttrykke brukerens personlighet og frie, kreative valg.^{(23)Se illustrativt TONOs retningslinjer: https://www.tono.no/faq-items/retningslinjer-for-forvaltning-og-registrering-av-ki-generert-musikk/, og BONOs retningslinjer: https://bono.no/hva-mener-bono-om-ki-kunst-og-opphavsrett/} Illustrativt åpner åndsverkloven § 6 (2) for at endringer av allerede eksisterende verk etter omstendighetene kan regnes som nye og selvstendig verk. Utgangspunktet vil imidlertid være at de delene av teksten som eventuelt ikke er bearbeidet, mangler opphavsrettsvern.^{(24)Bearbeiderens opphavsrett er begrenset til resultatet av hans skapende åndsinnsats, jf. HR-2017-2165-A (Tempo), avsnitt 75} Ved lengre tekster vil det trolig kreves omfattende endringer for at hele teksten kan anses som resultat av brukerens åndsinnsats. Dette må imidlertid vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Ved å kreve aktiv menneskelig kreativitet for opphavsrettsvern, kan opphavsretten fungere som et insentiv til å bruke KI på måter som ivaretar – snarere enn truer – vår kollektive kreative kapasitet.