Varemerkesak om utmåling av vederlag og erstatning sluppet inn til behandling i Høyesterett

Anke av lagmannsrettens avgjørelse i sak LB-2021-20075 mellom Kysgjerdet AS på den ene siden og Norgesgjerde AS og Vindex AS på den andre siden, er delvis sluppet inn til behandling for Høyesterett. Lagmannsretten kom i sin behandling av saken til at Kystgjerdet sin bruk av kjennetegnene «Vindex» og «Norgesgjerde» i betalte annonser på internett utgjorde varemerkeinngrep. Høyesteretts skal ta stilling til rettanvendelsen og bevisbedømmelsen ved utmåling av vederlag og erstatning ved varemerkeinngrep. Dato for behandling er ikke satt.

Les Høyesteretts ankeutvalgs beslutning med saksnummer HR-2022-765-U i lovdatas database.

Lagmannsretten avgjør forføyningssak om bruk av Harry Potter-musikk

Borgarting lagmannsrett avsa den 4. mars 2022 kjennelse i sak med saksnr. LB-2022-26097 mellom Warner Bros. Entertainment Inc. («Warner») og Star Entertainment GmbH («Star»). Faktum var i korte trekk at Star hadde planlagt å fremføre konserter med bl.a. musikk fra Harry Potter-filmene. Warner er eier av rettighetene til musikken og motsatte seg konsertene. Ettersom partene ikke kom til enighet begjærte Warner midlertidig forføyning for å stanse gjennomføringen av konsertene.

For å få medhold i en midlertidig forføyning kreves det at den som går til sak sannsynliggjør at den har både et hovedkrav og en sikringsgrunn, jf. tvisteloven § 34-2 første ledd. Lagmannsretten måtte dessuten ta stilling til om en midlertidig forføyning ville påføre Star en ulempe som stod i åpenbart misforhold til Warners interesse i at forføyning blir besluttet, jf. tvisteloven § 34-1 andre ledd.

Partene var i saken enige om at Tono, en kollektiv forvaltningsorganisasjon for visse musikkrettigheter, hadde anledning til å gi tillatelse til bruk av den omtvistede komposisjonen. Tonos adgang til å gi slik tillatelse var imidlertid begrenset til verket i sin opprinnelige form, og omfattet ikke rett til å bearbeide verket. Tvistepunktet i saken var derfor om Star sin fremføring utgjorde en bearbeidelse av musikkverket.

Lagmannsrettens delte seg når det gjaldt den konkrete vurderingen. Flertallet begynte med å påpeke at det avgjørende for om det foreligger en bearbeidelse er om bearbeidelsen selv har verkshøyde. Under henvisning til HR-2017-2165-A avsnitt 72, ble det slått fast at bearbeidelser må avgrenses nedad mot gjengivelser og endringer som er resultat av teknisk og håndverksmessig arbeid.

Ved sin vurdering av Stars bruk av musikken lente flertallet seg særlig på en sakkyndig vurdering, som bla. trakk frem at verkene var endret ved at bestemte partier var utelatt eller slått sammen. Selve arrangementene var også endret, i tillegg til at nye instrumenter var introdusert. Flertallet trekker også frem at den sakkyndige var av den oppfatning at endringene var av et slikt omfang at han som komponist ville forvente å bli bedt om samtykke.

På bakgrunn av ovenstående fant flertallet det «ikke tvilsomt» at endringene var å regne som en bearbeidelse. Warner hadde dermed sannsynliggjort hovedkravet. Flertallet fant videre også at det forelå sikringsgrunn fordi Star hadde til hensikt å gjennomføre konsertene før hovedkravet kan komme til pådømmelse. Flertallet fant også at en midlertidig forføyning ikke sto i åpenbart misforhold til Warners interesse i at forføyning ble besluttet.

Mindretallet kom under en viss tvil til at det ikke var sannsynliggjort at Stars forestillinger måtte anses som en bearbeidelse av de musikkverk Warner har rettighetene til. Mindretallet la vekt på at Star hadde varslet visse endringer i de kommende fremføringene. Mindretallet kom også til at det ikke forelå noen varemerkekrenkelse eller opptreden i strid med god forretningsskikk.

Les lagmannsrettens avgjørelse med saksnummer LB-2022-26097 i Lovdatas database.

Lagmannsretten avgjør forføyningssak om bruksrett til IT-løsning

Borgarting lagmannsrett avsa 14. februar 2022 kjennelse i en sak mellom Lividi AS og Staten v/Forsvarsdepartementet. Lividi har vært leverandør av programmeringstjenester til Forsvaret og har i denne forbindelse utviklet det såkalte Hermod-systemet som er en taktisk kommunikasjonsløsning for mobile nettverk. Utviklingen av Hermod-systemet startet i 2013 og har i sin helhet blitt finansiert av Forsvaret.

Tvisten mellom partene oppsto da Forvaret i 2020 inngikk en intensjonsavtale med Kongsberg Gruppen, der formålet var å utrede mulighetene for visse former for samarbeid. Lagmannsretten legger til grunn at det er uenighet mellom partene om hva denne intensjonsavtalen egentlig innebar. Lividi gjorde uansett da gjeldende at det ville være i strid med selskapets eiendoms- og opphavsrettigheter til elementer i programvaren, dersom Forsvaret ga Kongsberg Gruppen eller andre tredjeparter tilgang til kildekoden i Hermod-systemet. Lividi tok deretter ut en begjæring om midlertidig forføyning for å sikre at slik tilgang ikke ble gitt.

Det forelå i utgangspunktet flere ulike avtaler mellom partene. For lagmannsretten hadde Lividi frafalt anførslene sine knyttet til de tidlige avtalene og saken var derfor begrenset til tolkningen av en avtale mellom partene inngått i 2020. Etter denne avtalen skulle Lividi beholde eierskapet til opphavs- og eiendomsretten til programvaren som ble utviklet under avtalen, mens Forsvaret fikk en bruksrett. Bruksretten var formulert slik:

«Kunden får en tidsubegrenset, vederlagsfri og ikke-eksklusiv rett til å utnytte de enkelte deler av programvaren som utvikles eller tilpasses spesielt for Kunden (utvidet disposisjonsrett). Utvidet disposisjonsrett omfatter rett til å bruke, kopiere, modifisere og videreutvikle tilpasningene, enten selv eller ved hjelp av tredjepart. Kunden har slik utvidet disposisjonsrett innenfor totalforsvaret.» […]

Det sentrale spørsmålet i saken var hvordan denne bestemmelsen skulle fortolkes. Lagmannsretten delte seg her i et flertall og et mindretall.

Flertallet fant at det var sannsynliggjort at Forvaret og Kongsberg Gruppen hadde inngått et samarbeid som innebar konkrete planer om at Kongsberg Gruppen, og ikke Lividi, skulle få adgang til å kommersialisere Hermod-systemet. Etter flertallets syn kunne den utvidede disposisjonsretten ikke tolkes slik at den gav Forsvaret anledning til å gi Kongsberg Gruppen tilgang til programvare eller kildekode utviklet av Lividi under 2020-avtalen, i en situasjon der det foreligger konkrete planer om samarbeid med Kongsberg Gruppen vedrørende industrialisering og kommersialisering. Flertallet la ved sin tolkning av avtalen særlig vekt på at det var en synlig forutsetning fra Lividis side ved avtaleinngåelsen at Lividi skulle settes i posisjon til å industrialisere og kommersialisere programvaren.

Flertallet mente videre også at overlevering av programvare/kildekode til Kongsberg Gruppen ville innebære en nærliggende risiko for at Lividi påføres vesentlig skade eller ulempe. Kravet om sikringsgrunn var dermed også oppfylt. Resultatet i kjennelsen ble derfor at Lividi ble gitt medhold.

Mindretallet var til dels uenig med flertallet i avtaletolkningen, men fant uansett at det ikke var sannsynliggjort at Forsvaret hadde konkrete planer om teknologioverføring til Kongsberg Gruppen med påfølgende industrialisering og generell kommersialisering av Hermod-programvaren, slik flertallet la til grunn.

Les avgjørelsen med saksnummer LB-2021-83141 i Lovdatas database.