Utredning av vederlagsrett til artister og plateselskap

Professor Ole-Andreas Rognstad ved Universitetet i Oslo har på vegne av Kulturdepartementet utredet betydningen av EU-domstolens avgjørelse i C-265/19 (RAAP-dommen) for norsk rett. Avgjørelsen gjelder tolkningen av artikkel 8 (2) i utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF) som er en bestemmelse (tvangslisens) som gir utøvende kunstnere og produsenter rett til vederlag når verk brukes offentlig, f.eks. som bakgrunnsmusikk i offentlige rom. Avgjørelsen indikerer at også rettighetshavere fra land utenfor EØS-området som ikke har påtatt seg tilsvarende forpliktelser, har krav på vederlag. I sin utredning konkluderer problematiserer professor Rognstad EU-domstolens avgjørelse i en EØS-kontekst og konkluderer med at avgjørelsen ikke kan gis betydning da den vil gripe inn i EFTA-statenes eksterne traktatkompetanse. Utredningen tar til orde for en tolkning som fører til at Norge kan nekte å gi vederlagsrett til rettighetshavere fra land som ikke har tilsluttet seg Romakonvensjonen.

Utredningen kan leses her

Sak om sitatrett er sluppet inn til behandling i Høyesterett

Den 29. november 2021 kunngjorde Høyesteretts ankeutvalg at de tillater at anken i saken mellom Advokatfirmaet Rognstad AS og Verdens Gang AS fremmes for behandling i Høyesterett. Saken gjelder bruk av fotografier fra advokatfirmaets nettside i forbindelse med en nyhetsreportasje i avisen VG. Høyesterett vil kun behandle rettsanvendelsen i spørsmålet om Verdens Gang AS har hjemmel i åndsverksloven («åvl») §§ 29 (sitatregelen) eller 36 (2) (journalistunntaket) til å gjengi fotografiene.

Høyesterett avsier sin dom i varemerkesaken om Stortorvet Gjæstgiveri

14. desember 2021 avsa Høyesterett sin avgjørelse i Stortorvet Gjæstgiveri-saken. Restauranten «Stortorvets Gjæstgiveri» i er et kjent spisested i Oslo med mer eller mindre kontinuerlig drift over flere hundre år. Restauranten er i dag drevet av Olav Thon. I 2015 åpnet Madriku AS «Stortorvet Gjestgiveri» i Hamar.

I 2018 søkte Thon om varemerkebeskyttelse for sin restaurants logo som et kombinert merke. Varemerkesøknaden gikk gjennom senere samme år. Thon tok deretter ut søksmål mot Madriku AS. Saken verserte i de lavere domstolene fra 2019 til 2021 før saken ble anket til Høyesterett. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var om Madriku sin bruk av navnet Stortorvet Gjestgiveri var en krenkelse av varemerkeretten, eller eventuelt markedsføringsloven regler om etterlikningsvern og forbud mot handlinger i strid med god forretningsskikk i §§ 30 og 25.

Høyesterett vurderer først om registeringen var i samsvar med registeringsvilkårene i varemerkeloven (vml) § 14. Det sentral spørsmålet var om merket hadde nødvendig særpreg. Høyestrett konkluderte med at navnet «Stortorvets Gjæstgiveri» isolert sett var beskrivende og uten særpreg. «Gjæstgiveri» var kun ansett som et synonym for serveringssted, og var derfor beskrivende for tjenestens art, mens «Stortorvet» angir en geografisk plassering. Det neste spørsmålet var om merket likevel kunne vernes i lys av dets grafiske utforming. Retten uttaler at vurderingen er om den utformingen av merket er i stand til å avlede omsetningskretsens oppmerksomhet fra ordenes meningsinnhold. For Stortorvet Gjæstgiveri var heller ikke dette tilfellet.

Som utgangspunkt kunne kjennetegnet derfor ikke registreres. Det neste spørsmålet var om merket likevel hadde oppnådd beskyttelse gjennom innarbeidelse jf. vml § 3 tredje ledd. Vurderingstemaet var om Stortorvet Gjæstgiveri hadde fått en sekundærbetydning som overdøvet den opprinnelige språklige betydningen. Stortorvet Gjæstgiveri har en lang historie i Oslo. Høyesterett mente at den langvarige eksklusive bruken av merket talte for at innarbeidelse blant omsetningskretsen i Oslo. Likevel var innarbeidelsen ikke tilstrekkelig på landsbasis. Det kunne derfor heller ikke sies å foreligge en krenkelse av et innarbeidet varemerke.

Avslutningsvis vurderte Høyesterett forholdet etter markedsføringsloven §§ 25 og 30. En kuriositet er at Høyesterett samme dag hadde avsagt Bank Norwegian-dommen (HR-2021-2479) som også gjelder forholdet mellom varemerkeretten og markedsføringslovens bestemmelser. I lys av Bank Norwegian-dommen, viser Høyesterett til at det ikke det ikke er nødvendig å ta stilling til om det var tale om etterligning. Restaurantene var uansett i to forskjellige byer, og det var ikke noen elementer i Hamar-restauranten som kunne indikere en forbindelse til restauranten i Oslo. Det var heller ingen andre holdepunkter for at restauranten på Hamar hadde hatt intensjoner om å snylte på kjennetegnet til Thon.

Resultatet ble at bruken av navnet «Stortorvet Gjestgiveri» på en restaurant i Hamar ikke utgjorde en krenkelse av varemerket til «Stortorvets Gjæstgiveri» i Oslo.

Dommen med saksnummer HR-2021-2480-A kan leses i sin helhet i Lovdatas database.

Oslo tingrett: tolkning av avtale om rettigheter til programvare for hoteller

Den 10. oktober 2021 avsa Oslo tingrett sin avgjørelse i en sak mellom hotellkjeden Baltazar Apartments Tjuvholmen AS (Baltazar) og IT-selskapet Netron AS (Netron).

I 2018 inngikk Netron en avtale med Baltazar der Netron stod for utvikling av et SMS-låssystem, bookingløsning og nettside for Baltazar sitt leilighetshotell i Oslo sentrum. Målet var å lage en «self service»-løsning som skulle integreres opp mot nettsidene booking.com og hotels.com. Baltazar hadde, i dialog med Netron, planer for kommersialisering av softwareløsningen ved å tilby løsningen som hyllevare til andre hoteller. Høsten 2019 viste seg at Netron utviklet en tilsvarende løsning for Wex Hotels AS. Da det i tillegg ble oppdaget en rekke mangler ved leveransen av løsningen, valgte Baltazar å be om å få utlevert kildekoden til løsningen til en ny leverandør. Baltazar fremmet krav om prisavslag noen måneder senere.

Det springende punkt i saken var om Natron hadde overført opphavsretten, eller eventuelt en eksklusiv bruksrett, til programvaren som var utviklet for Baltazar.

Dette måtte avgjøres på bakgrunn av en tolkning av avtalen mellom partene der rettigheter var regulert på følgende måte: «[p]artene er enige om at de leveranser som Netron AS gjør i henhold til denne avtale er kundens eiendom. Egenutviklede moduler og halvfabrikata som Netron benytter i prosjektet er Netron sin eiendom.»

Tingretten konstaterte kort at Netron sine ansatte sitt arbeid var overdratt til Netron i kraft av å være arbeidsgiver jf. åndsverksloven § 71. For spørsmålet om Natron hadde overført de økonomiske rettighetene til programvaren til Baltazar, tok tingretten først utgangspunkt i forarbeidene, Prop.104 L (2016–2017), sine generelle drøftelser av spesialitetsprinsippet på side 228. Spesialitetsprinsippet er prinsippet om at uklare avtaler skal tolkes i opphaverens favør. Av denne mer generelle drøftelsen utledet tingretten at tolkningsprinsippet også gjelder for videreoverdragelser, men at «ved videreoverdragelse fra et selskap som har ervervet opphavsretten til åndsverket / dataprogrammet fra sine arbeidstakere jf. åndsverkloven § 71, er det liten grunn til å tillegge prinsippet stor betydning».

En slik forståelse er ikke helt intuitiv sett opp mot resten av forarbeidene, Prop.104 L (2016–2017). I forarbeidene side 334 fremgår det blant annet at «der de samme hensyn som begrunner prinsippet for overdragelser fra opprinnelig opphaver gjør seg gjeldende, kan det også gjelde i senere ledd». Det sentrale etter forarbeidene synes altså å være hvorvidt de samme hensyn (herunder skjevhet i forhandlingsstyrke) gjør seg gjeldende også ved videreoverdragelsen. I den konkrete saken fremsto partene som ganske likeverdige med tanke på forhandlingsstyrke, så tingrettens beslutning om å ikke tillegge spesialitetsprinsippet særlig vekt fremstår likevel riktig, selv om det nok kunne vært begrunnet noe annerledes.

For spørsmålet om overdragelse, slår tingretten fast at avtaleteksten er uklar. I fravær av klar regulering, ser tingretten hen til det den mener er bransjepraksis, nemlig at leverandøren skal beholde opphavsretten for programvare som leveres til kunden (jf. SSA-T punkt 10.3.1). Selv om den alminnelige uklarhetsregelen i avtaleretten tilsier at den som har utformet avtalen (her Netron) skal bære ansvaret for uklarheter, mente tingretten at dette ikke kunne gjelde i den foreliggende saken ettersom Netrons forståelse var i tråd med bransjestandarden. Baltazar hadde ikke sannsynliggjort overføringen av hele opphavsretten eller tildeling av en eksklusiv bruksrett.

Retten avviser videre krav etter markedsføringsloven (§§ 30 og 25) og slår fast at det ikke er grunnlag for å imøtekomme et berikelseskrav/vinningsavståelseskrav. Krav om prisavslag var fremmet for etter at reklamasjonsfristen var gått ut. Netron vant dermed saken fullt ut.

Avgjørelsen med saksnummer TOSL-2020-176499 kan leses i Lovdatas database. Avgjørelsen er rettskraftig.