Lov&Data

3/2023: Immaterialrett
01/09/2023

Relevante dommer om immaterielle rettigheter

Av Hedda Baumann Heier, senioradvokat, Simonsen Vogt Wiig AS, Henning Wahlberg, advokatfullmektig, Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS.

Illustrasjon: Colourbox.com

Høyesterett avsier dom om vederlagsberegning for bruk av vernet musikk

Høyesterett avsa dom den 12. juni 2023 i en sak om vederlagsberegning mellom TONO og Stiftelsen Oslo-Filharmonien. TONO er en kollektiv organisasjon som forvalter opphavsrett til musikkverk på vegne av sine medlemmer. Oslo-Filharmonien er et norsk symfoniorkester. For offentlig fremføring av vernet musikk fra TONOs repertoar i konserter må Oslo-Filharmonien betale et vederlag til TONO. Saken gjaldt beregningen av dette vederlaget.

Bakgrunnen for saken er at TONO har en egen konserttariff som beregner vederlag ut fra bruttoinntekter per konsert. TONO har imidlertid også hatt særskilte avtaler med fire større norske orkestre, herunder Oslo-Filharmonien. TONO sa opp sin avtale med Oslo-Filharmonien med virkning fra 2016, uten at partene klarte å enes om en ny avtale. Oslo-Filharmonien har krevd å betale vederlag etter den alminnelige konserttariffen, mens TONO har motsatt seg en slik modell. TONO har krevd at Oslo-Filharmonien skal betale et årlig beløp som utgjør 0,55% av Oslo-Filharmoniens billettinntekter og tildelt statstilskudd per år, og der prosentsatsen justeres forholdsmessig hvis omfanget av relevante fremføringer er større eller mindre enn en viss størrelse. En sentral forskjell mellom den vederlagsmodellen Oslo-Filharmonien ønsket og den TONO ønsket, var altså at vederlaget etter førstnevnte modell ble beregnet på bakgrunn av billettinntektene ved hver konsert, mens sistnevnte modell også tok i betraktning den statsstøtten som Oslo-Filharmonien mottar.

Spørsmålet for Høyesterett var om TONOs vederlagsmodell oppfyller kravene i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. § 28. Denne bestemmelsen sier at lisensvilkår skal baseres på «objektive og ikke-diskriminerende» kriterier, og at vederlaget skal være «rimelig».

Høyesterett startet den konkrete vurderingen med å konstatere at konserttariffen er den alminnelige modellen for å beregne vederlag for bruk av vernede musikkverk i konsertvirksomhet og at den modellen som TONO krevde skulle gjelde for Oslo-Filharmonien avviker fra dette, både med hensyn til beregningsgrunnlag, prosentandel, justeringsfaktor og sluttsum. Dette illustreres ved at differansen mellom de to modellene for årene 2018-2020 var nærmere 1,7 millioner kroner.

Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett m.m. krever som nevnt at vilkårene for beregningen av vederlaget er «objektive og ikke-diskriminerende». Ettersom det forelå en forskjellsbehandling, vurderte deretter Høyesterett om det var gitt en objektiv begrunnelse for forskjellsbehandlingen.

Begrunnelsen til TONO for forskjellsbehandlingen var at det skal legges vekt på statstilskudd ved fastsetting av vederlaget. Høyesterett fant at dette kriteriet etterlot flere åpne spørsmål med hensyn til konkret hvordan det påvirker vederlaget, og at vilkårene i stor utstrekning syntes å være basert på individuelle vurderinger knyttet til særegne forhold hos Oslo-Filharmonien. Videre fant Høyesterett at den alminnelige konserttariffen samsvarer bedre med formålet i forarbeidene om at den mest nøyaktige beregningsmodellen skal foretrekkes.

Høyesterett kom dermed til at kravene til objektivitet og ikke-diskriminering ikke var oppfylt. Vederlagsmodellen som TONO krevde skulle gjelde for Oslo-Filharmonien derfor ikke kunne tas til følge, og TONOs anke ble forkastet. Høyesterett fant det ikke nødvendig å gå inn på kriteriet om vederlaget var «rimelig».

Høyesterett utelukker imidlertid ikke i avgjørelsen at en vederlagsmodell der statstilskuddet inngår kan begrunnes på en måte som oppfyller kravene i lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett, men Høyesterett gikk ikke nærmere inn på dette, ettersom TONOs kriterier uansett var for generelle og skjønnsmessige til å begrunne en forskjellsbehandling.

Les hele avgjørelsen med saksnummer HR-2023-1077-A i Lovdatas database.

Dom fra Oslo tingrett om manglende kreditering av fotograf i digitalmarkedsføring

Saken stod mellom K19 Foods AS (K19), som eier flere restauranter, og en fotograf. Dom ble avsagt 23. juni 2023 og har saksnummer 23-010693TVI-TOSL/05.

I 2021 inngikk partene avtale om at fotografen (gjennom sitt selskap Visuella) skulle lage en bildebank med fotografier av mat, drikke m.m. til bruk blant annet på sosiale medier. Avtalen spesifiserte at ved publisering av bilder på sosiale medier skal fotograf nevnes på en spesifikk måte («Foto: Visuella med tagg»).

K19 benyttet senere flere bilder uten å tagge/kreditere fotografen – i alt 37 ulike bilder som ble publisert til sammen 83 ganger, noe som ikke var omstridt. Spørsmålet for tingretten gjaldt erstatning for denne manglende krediteringen.

Retten fant at dette utgjorde et kontraktsbrudd som gir grunnlag for økonomisk tap etter alminnelige kontraktsrettslige regler. Retten vurderte imidlertid også om dette kunne utgjøre et brudd på åndsverkloven§ 5, som sier at opphaver har krav på å bli navngitt når et åndsverk gjøres tilgjengelig for allmennheten (regelen gjelder også for den som lager et fotografisk bilde jf. åndsverkloven § 23 fjerde ledd jf. § 5). Det kunne i så fall ha betydning for erstatningsutmålingen, ettersom åndsverkloven§ 81 gir rettighetshaveren krav på flere alternativer for å utmåle erstatning eller vederlag.

Åndsverkloven§ 5 gir opphaveren krav på å bli navngitt slik som «god skikk tilsier». Spørsmålet var dermed om god skikk tilsier at fotografens navn skal framgå hver gang markedsføringsmateriell som inneholder foto vises frem. Retten viste til at mye markedsføringsmateriell ikke inneholder opplysninger på selve reklamen om hvem som er fotograf, og at en slik hovedregel vil kunne vanskeliggjøre formålet med markedsføring. Retten fant dermed at det ikke forelå noe brudd på åndsverkloven § 5.

Erstatningsutmålingen måtte altså bero på alminnelige kontraktsrettslige regler.

Fotografen anførte at utmålingen måtte ta utgangspunkt i den antatte verdien av markedsføringen, og la ned påstand om erstatning oppad begrenset til 166.000 kr. Kontraktsverdien var 12.500 kr.

Retten fant at det beste grunnlaget var fotografens egne opplysninger om hvordan hun priset tilbud med og uten betingelsen om å krediteres. Fotografen opplyste at hun tok dobbel pris for bilder uten krediteringsklausulen. Retten la dette til grunn, og viste til at som nyetablert bedrift var verdien av å bli kreditert høy. Ettersom kontraktssummen var 12.500 kr, ble derfor også vederlaget for den manglende krediteringen fastsatt til 12.500 kr.

Fotografen la også ned påstand om at K19 måtte pålegges å kreditere fotografen ved fremtidig bruk. Ettersom retten fant at fotografens krav på kreditering måtte baseres på kontrakten (og ikke åndsverkloven § 5), kunne ikke fotografen få medhold i påstanden ettersom påstanden hadde en annen ordlyd enn det kontrakten fastslo.

Les hele avgjørelsen med saksnummer TOSL-2023-10693 i Lovdatas database.

Hedda Baumann Heier
Henning Wahlberg