Endringer i åndsverkloven på høring
22. november 2023 sendte Kultur- og likestillingsdepartementet forslag til endringer i åndsverkloven mv. på høring. Endringene er foreslått som ledd i gjennomføringen av direktiv (EU) 2019/790 (digitalmarkedsdirektivet) og direktiv (EU) 2019/789 (nett- og videresendingsdirektivet). Høringsfristen er 15. mars 2024.
Dette er noen av endringene som er foreslått:
Plattformansvar
Digitalmarkedsdirektivet artikkel 17 innfører regler om opphavsrettslig ansvar for tilbydere av nettbaserte innholdsdelingstjenester (slik som YouTube, Instagram mv.). Et av formålene er å redusere det såkalte «verdigapet», som sikter til tapet rettighetshavere påføres når innhold deles på plattformer uten at rettighetene klareres. Ifølge de foreslåtte reglene vil tilbydere på visse vilkår være ansvarlig for sine brukeres opplasting av opphavsrettslig beskyttet materiale, med mindre tilbyderne oppfyller visse handleplikter. Et av vilkårene er at tilbyderen må gjøre sitt beste for å innhente tillatelse som hjemler bruken. Dette vil kunne innebære at tilbydere må henvende seg til rettighetshavere og kollektive forvaltningsorganisasjoner for å søke inngå avtale om verkstyper som deles av brukerne på tjenesten. Videre kreves det at tilbyderen gjør sitt beste for å fjerne beskyttet der rettighetshaver gir melding om dette, samt forhindre fremtidig opplastning av innholdet.
Tekst- og datautvinning
I høringsnotatet er det lagt frem forslag til regler om tekst- og datautvinning (‘text and data mining’). Dette er foreslått definert som «enhver automatisert metode som brukes for å analysere tekst og data i digital form for å fremskaffe informasjon». Høringsnotatet fremhever utvikling av kunstig intelligens som et eksempel der det benyttes slik tekst- og datautvinning for å utvikle nye tjenester og ny teknologi.
Det er foreslått en regel om tekst- og datautvinning som skal gjelde generelt, og en som skal gjelde spesifikt for vitenskapelig forskning. Den store forskjellen mellom disse to reglene er adgangen for rettighetshavere til å reservere seg mot slik bruk. Den generelle adgangen oppstiller som hovedregel at enhver med lovlig tilgang til et verk, skal kunne fremstille eksemplar av verket for tekst- og datautvinningsformål, med mindre rettighetshaver har forbeholdt seg retten til slik bruk av verket. Der dette skjer med henblikk på vitenskapelig forskning, kan imidlertid ikke rettighetshaver motsette seg dette.
Kontraktsregler
Digitalmarkedsdirektivet inneholder regler om rimelig vederlag ved avtale om utnyttelse av verker. Artikkel 18 inneholder en regel om rimelig vederlag ved overdragelse av opphaverens eksklusive rettigheter. Åndsverkloven har allerede en slik regel i § 69. Artikkel 19 inneholder en bestemmelse om opplysningsplikt, som skal gi opphaveren krav på informasjon om hvordan verket utnyttes. Formålet bak regelen er bl.a. å sette opphaveren i stand til å vurdere om det avtalte vederlaget er rimelig. Artikkel 20 inneholder en bestemmelse om avtalejusteringsordning, som kan gi krav på revisjon av kontrakten dersom vederlaget viser seg å være urimelig lavt. Artikkel 22 innebærer at opphaveren skal kunne heve avtaler dersom verket ikke utnyttes innen rimelig tid. Artikkel 21 pålegger medlemsstaten å sikre alternative tvisteløsningsmetoder på opphavsrettens område. Departementet foreslår her at Vederlagsnemnda omdøpes til Opphavsrettsnemnda og får utvidet kompetanse til å behandle tvister knyttet til de nye kontraktsreglene.
Dom fra Høyesterett om «produsent»-begrepet i åndsverkloven § 20
5. desember 2023 avsa Høyesterett dom i sak mellom Mutual Intentions AS (med FONO og IFPI Norge som partshjelpere) og Noam Ofir. Dommen har saksnummer HR-2023-2282-A (sak nr. 23-033460SIV-HRET).
Åndsverkloven § 20 sier at en produsent av lydopptak har enerett til å råde over opptaket ved å fremstille varig eller midlertidig eksemplar av det og å gjøre opptaket tilgjengelig for allmennheten. Uenigheten for Høyesterett var om Noam Ofir hadde produsentrettigheter med krav på royalty for dette.
Bakgrunnen for saken var at Ofir hadde gjort opptak av egenkomponerte enkeltspor med eget utstyr. Disse enkeltsporene ble deretter inkorporert i tre sanger som ble utgitt av Mutual Intentions, med Ofirs samtykke. Det var ubestridt at Mutual Intentions hadde produsentrettighetene til de endelige sangene. Det konkrete spørsmålet for Høyesterett var om det var Ofir eller Mutual Intentions som måtte anses som «produsent» til enkeltsporene som Ofir tok opp, og som inngikk i de endelige sangene.
Høyesterett vurderte at ordlyden kan forstås både slik at en «produsent» er den som rent fysisk forestår opptakene, og den som mer overordnet sørger for at opptakene blir foretatt. Høyesterett finner flere momenter som taler for at begrepet må forstås på sistnevnte måte, og viser til at«produsent» i dagligtale normalt brukes om foretak som produserer noe, og ikke om enkeltpersoner som utfører konkrete produksjonsoppgaver. Høyesterett viser også til formålene bak bestemmelsen, herunder å gi insentiv til kulturell produksjon til de som skaper, fremfører eller investerer i åndsverk eller nærstående prestasjoner og arbeider.
På bakgrunn av dette finner Høyesterett at «produsent» må forstås som «den som forestår, i betydningen tilrettelegger og bærer omkostningene med, produksjonen av opptakene. Det er ikke fabrikanten eller fremstilleren av fysiske eksemplarer, uten at det er noe til hinder for at de ulike rollene kan være samlet på en hånd» (avsnitt 64).
Ofir hadde anført at det var han selv som foretok lydopptakene, uten å være underlagt instrukser fra Mutual Intentions, eller noen avtale dem imellom. Han stod derfor fritt til å gjøre som han ville med lydopptakene.
Høyesterett viser imidlertid til at initiativet til prosjektet kom fra Mutual Intentions, og at lydskissen som dannet utgangspunktet og rammene for prosjektet kom fra noen tilknyttet Mutual Intentions. Høyesterett fant at også etterfølgende omstendigheter underbygger dette, herunder at Mutual Intentions har organisert samarbeid med andre artister på sangene, mikset sangene, utformet cover, produsert plater og sørget for markedsføring. Dermed mente retten at Mutual Intentions har stått for de oppgaver og investeringer som er typiske for en produsent, mens Ofirs bidrag i det vesentlige var av kreativ art.
På denne bakgrunn kom Høyesterett til at det var Mutual Intentions som måtte anses som «produsent» for lydsporene, og frifant derfor Mutual Intentions for kravet på produsentroyalty fra Ofir.