1. Pastisjunntakets aktualitet

Det overordnede formålet med den EU-rettslige reguleringen av opphavsretten er å skape balanse mellom grunnleggende rettigheter. På den ene siden står rettighetshavers rett til immateriell eiendom etter EU-Charteret artikkel 17 nr. 2; på den andre siden står brukernes ytringsfrihet og kunstneriske frihet etter EU-Charteret artikkel 11 og 13. For å ivareta denne balansen har EU-lovgiver gjort unntak fra rettighetshaverens enerett til eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring av åndsverk eller annen nærstående prestasjon.^{(2)Disse rettighetene følger av Rådsdirektiv 2001/29/EF (heretter opphavsrettsdirektivet) artikkel 2 og 3.} En av unntaksreglene følger av opphavsrettsdirektivet artikkel 5(3)(k) og digitalmarkedsdirektivet^{(3)Directive (EU) 2019/790.} artikkel 17(7)(b), som gir rett til å bruke opphavsrettslig beskyttede verk til pastisj, i tillegg til parodi og karikatur.

Digitalmarkedsdirektivet – som ble vedtatt av EU i 2019 – pålegger medlemslandene å innføre unntaksregelen fullt ut, i motsetning til det eldre opphavsrettsdirektivet som gjorde innføringen av unntaksregelen valgfri.^{(4)Det kan imidlertid diskuteres om manglende innføring av unntaksregelen vil være i strid med EU-Charteret artikkel 13, se Opinion of Advocate General Emiliou delivered on 17 June 2025 (heretter Pelham II-uttalelsen) avsn. 96-111 og Arnesen (2025) s. 9.} Unntaksregelens nye obligatoriske karakter er nok en grunn til at pastisjbegrepets rettslige innhold i nyere tid er viet mer oppmerksomhet.

Begrepet «pastisj» brukes sjelden i dagligtale, og ordets meningsinnhold har historisk sett vært inkonsekvent og har blitt forstått ulikt mellom land.^{(5)Se Pelham II-uttalelsen avsnitt 49.} «Pastisj» kan kort defineres som en imitasjon av stilen til for eksempel et verk, en kunstner, en epoke eller en sjanger.^{(6)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 50 og Arnesen (2025) s. 11-12 med videre henvisninger.} Det er imidlertid uklart hvordan denne definisjonen skal forstås i en opphavsrettslig kontekst. Grunnen til dette er at en «stil» ikke nødvendigvis er omfattet av opphavsretten, ettersom begrepet kan sikte til de bakenforliggende ideene heller enn det konkrete uttrykket.^{(7)Det er et grunnleggende opphavsrettslig prinsipp at ideer ikke gis vern, se for eksempel Rognstad, Ole Andreas (2019) Opphavsrett s. 91 og Linkis, Jacob (2017) Dansk ophavsrets fleksibilitet – En retsdogmatisk analyse af ophavsretslovens fortolkningsmæssige grænser s. 169.} Ved en slik forståelse sitter man igjen med en unntaksregel uten praktisk betydning, ettersom man uansett befinner seg utenfor opphavsrettens beskyttelsessfære.

Unntaksregelens nye obligatoriske karakter er nok en grunn til at pastisjbegrepets rettslige innhold i nyere tid er viet mer oppmerksomhet.

Istedenfor å avvise «pastisj» som et meningsløst tilskudd til unntaksbestemmelsen, mener for eksempel European Copyright Society^{(8)En organisasjon bestående av akademikere innenfor opphavsrett fra ulike land i Europa.} at det vide begrepet satt i en opphavsrettslig kontekst kan være grunnlaget for en fleksibel unntaksregel. Etter deres syn bør pastisjregelen tolkes som en sekkebestemmelse som tillater enhver transformativ bruk av elementer fra eksisterende verk.^{(9)Se European Copyright Society (2024) Opinion of the European Copyright Society on CG and YN v Pelham GmbH and Others, Case C-590/23 (Pelham II).} Andre har fremhevet EU-Charteret artikkel 13 som en grunn til at nettopp en slik fleksibel regel er nødvendig.^{(10)Se Pelham II-uttalelsen avsnitt 5.}

En endelig avklaring av pastisjbegrepets EU-rettslige betydning forventes å komme etter EU-domstolens behandling av sak C-590/23 (Pelham II). Saken oppsto etter at produsenten Moses Pelham samplet et to-sekunders lydklipp fra Kraftwerks elektro- og industrilåt Metall auf Metall uten å innhente tillatelse fra rettighetshaverne og brukte denne i loop som del av rytmen til hiphop-låten Nur Mir. Saken har allerede resultert i en prejudisiell avgjørelse fra EU-domstolen.^{(11)Se sak C-476/17 Pelham GmbH and Others v Ralf Hütter and Florian Schneider-Esleben (Pelham I).}I 2021 ble bruk av åndsverk og nærstående prestasjoner til pastisj tillatt etter den tyske åndsverksloven,^{(12)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 42.}og Pelham sin side argumenterer for at samplingen må anses som en lovlig pastisj fra og med lovendringens ikrafttredelsestidspunkt.^{(13)For en grundigere innføring i sakens faktum, se Pelham II-uttalelsen avsn. 1 og 9-18.}

I forbindelse med den kommende saken for EU-domstolen avga Generaladvokat Emiliou sin uttalelse i Pelham II i juni. Dersom EU-domstolen følger hans anbefaling, vil ikke pastisjunntaket være en fleksibel sekkebestemmelse. Generaladvokaten ga uttrykk for at det EU-rettslige pastisjbegrepet bør forstås som en kunstnerisk frembringelse som ”(i) evokes an existing work, by adopting its distinctive ’aestetic language’ while (ii) being noticeably different from the source imitated, and (iii) is intended to be recognised as an imitation.”^{(14)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 133.} Uttalelsen er inntil videre et naturlig utgangspunkt for den EU-rettslige forståelsen av ”pastisj”, og enkelte sider ved hans syn vil bli nærmere behandlet i det følgende.

2. Ikke en sekkebestemmelse

Generaladvokaten er ikke enig i at unntaksregelen blir meningsløs ved at den avgrenses til å gjelde imitasjoner av et annet verks stil. Han mener videre at pastisjunntaket ikke kan være en sekkebestemmelse, ettersom en slik tolkning ville gjort de andre opplistede unntakene overflødige.^{(15)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 69.} Videre ville pastisjunntaket i praksis blitt en fribruksregel som strider imot det EU-rettslige systemet som legger opp til at rettighetsbeskyttet materiale kun kan benyttes i konkret angitte tilfeller.^{(16)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 71.} I stedet tar Generaladvokaten aktivt i bruk stilbegrepet til å avgrense både hva som kan lånes fra verk og hvordan det skal kunne brukes i den nye frembringelsen.

3. Bare stilistiske elementer kan lånes

Generaladvokaten uttaler at pastisjunntaket skal gi adgang til å låne konkrete verkselementer som oppfyller verkshøydekravet, så lenge det som lånes er «stilistisk».^{(17)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 66.}

Pastisjunntaket skal gi adgang til å låne konkrete verkselementer som oppfyller verkshøydekravet, så lenge det som lånes er «stilistisk».

Generaladvokaten oppstiller ikke konkrete kriterier for vurderingen av om et verkselement som lånes er stilistisk. Man kan for eksempel argumentere for at alle enkeltelementer i et verk bidrar til å skape stilen til verket, og at alle elementene derfor er stilistiske. En slik tolkning vil innebære at brukeren fritt kan velge hvilke verkselementer han vil låne, så lenge de øvrige vilkårene er oppfylt. En annen mulig tolkning – som tilsynelatende er mer i samsvar med Generaladvokatens forståelse – er at brukeren bare kan låne de elementene ved verket som representerer eksempelvis sjangeren verket naturlig kan plasseres i, eller kunstnerens stil basert på tidligere verk. Et aktuelt eksempel kan være bruk kunstig intelligens til å lage bilder i Studio Ghibli-stil. Her vil stilen bli definert ut ifra en vurdering av hvilke visuelle trekk som går igjen i filmene. Generaladvokaten mener at en slik unntaksregel også gir brukeren adgang til å sample lydopptak for å lage en pastisj av den underliggende sjangeren.

4. Et krav om at bruken er i samme stil

Videre mener Generaladvokaten at det må kreves at den nye frembringelsen er i samme stil som originalverket for å være omfattet av pastisjunntaket. Ved en slik tolkning får ikke pastisjunntaket anvendelse i Pelham-saken, ettersom Nur Mirtilhører en annen sjanger enn Metall auf Metall. Hadde samplingen blitt brukt til å lage en annen elektro- og industrilåt, hadde man imidlertid kunne vært innenfor pastisjunntakets anvendelsesområde slik Generaladvokaten definerer det.

Man kan innvende at kravet om at sjangeren til det imiterende verket er sammenfallende med originalverkets sjanger ikke bør vurderes strengt. En grunn til dette er at unntaksregelen også krever at den nye frembringelsen er merkbart forskjellig fra originalverket. Selv om en frembringelse som imiterer et verk kan være merkbart forskjellig fra et verk i samme sjanger, er det nok liten tvil om at forskjellene er enda større dersom den nye frembringelsen ikke er strengt bundet av sjangertrekkene. Mange kunstneriske ytringer som låner fra tidligere verk blander stiler for å bryte med originalverket. Muligens bør det finnes en annen adgang til slik fri bruk av verk enn den som følger av parodiregelen for humoristiske imitasjoner.

Det kan også nevnes at Generaladvokatens avgrensning ikke nødvendigvis er ideell, sett hen til de bakenforliggende hensynene til unntaksregelen. Det er ikke gitt at opphaveren ønsker at en imitasjon skal ligge tett opp til originalverket, samtidig som en bruker trolig ønsker å ha et større handlingsrom.

5. For liten frihet?

Selv om Generaladvokaten bruker stilbegrepet til å konstruere en vesentlig snevrere regel enn den tidligere foreslåtte sekkebestemmelsen er han enig i at hans tolkningsresultat fører til en ubalanse mellom rettighetshavernes og allmennhetens interesser. Denne bekymringen knytter seg riktignok ikke til utnyttelsen av verksdeler som i seg selv har verkshøyde, men snarere til bruk som kun berører de nærstående rettighetene. For eksempel mener Generaladvokaten at produsenters enerett til å råde over lydopptaket blir for omfattende ettersom den gjelder enhver gjenkjennelig bruk av opptaket. Selv om han mener at dette utstrakte produsentvernet ikke er tilstrekkelig begrunnet i investeringshensynet, gir direktivene ikke adgang til en innsnevring.^{(18)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 112-125.}

Generaladvokaten deler også synet til blant andre European Copyright Society om at det nåværende EU-rettslige regelverket kan stå i veien for kunstnerisk utvikling, for eksempel innen musikk. Han peker på at en fribruksregel kan bidra til å løse dette problemet. Etter hans syn krever en slik regel likevel en lovendring, og at den ikke kan innfortolkes i pastisjunntaket.^{(19)Se Pelham II-uttalelsen avsn. 130-132.}